Pam Sakuda var 55 da hun fant ut at hun var døende. Kort tid etter å ha fått fjernet en svulst fra tykktarmen, sa legen ordene hun fryktet mest: Fase 4; metastatisk.

 

Sakuda fikk 6 til 14 måneder å leve. Hun var fast bestemt på å bremse forløpet av den lumske sykdommens, og løp flere mil hver dag, selv under de utmattende behandlingsregimene. Sakuda – som døde i november 2006 – var av natur optimistisk, veltalende og verdig, men dagene ble mørkere ettersom hun nærmet seg døden. Norbert Litzinger, Sakudas ektemann, sa det på denne måten: «Når du får din egen dødsdom begynner du å lure på: Når? Når? Det kom til et punkt hvor vi ikke kunne legge selv de mest hverdagslige planer, fordi vi ikke visste om Pam fortsatt ville være i live: en konsert, middag med venner. Ville hun fortsatt være her?» 

​

Sakudas frykt vokste, men på et tidspunkt fikk hun vite om en studie drevet av Charles Grob, psykiater og forsker ved Harbor-U.C.L.A. Medical Center. De administrerte psilocybin - en aktiv komponent i "magisk sopp" - til kreftpasienter i sluttstadiet for å se om det kunne redusere frykt for døden. Tjueto måneder før hun døde ble Sakuda en av Grobs 12 forsøkspersoner. Da forskningen ble gjort i 2008 - (og senere publisert i Archives of General Psychiatry) - viste resultatene at administrering av psilocybin til uhelbredelig syke individer var trygt, samtidig som forsøkspersonenes angst og depresjon ble redusert. 

​

Grobs interesse for psykedelikas kraft til å gjøre dødens brodd mindre skarp, er ikke bare en ensom forskers besettelse. Dr. John Halpern, leder av Laboratory for Integrative Psychiatry ved McLean Hospital i Belmont Mass, et psykiatrisk treningssykehus for Harvard Medical School, brukte MDMA – også kjent som ecstasy – i et forsøk på å lette angsten ved livets slutt hos to pasienter med kreft i stadium 4. I tillegg er det to pågående studier som bruker psilocybin med terminale pasienter, en ved New York Universitys medisinske skole, ledet av Stephen Ross, og en annen ved Johns Hopkins Bayview Medical Center, der Roland Griffiths har administrert psilocybin til 22 kreftpasienter. "Denne forskningen er i et veldig tidlig stadium," sa Grob til meg tidligere denne måneden, "men vi får gjennomgående gode resultater." 

​

Grob og kollegene hans er en del av en den nye vitenskapelige interessen for den helbredende kraften til psykedelika. Michael Mithoefer har vist at MDMA er en effektiv behandling for alvorlig P.T.S.D. Halpern har undersøkt kasusstudier av personer med klyngehodepine som tok LSD, og rapporterte at symptomene ble sterkt redusert. Psykedelika har også nylig blitt prøvd som behandling for alkoholisme og annen avhengighet.

​

Til tross for disse undersøkelsene, er Grob og andre end-of-life forskere forsiktige, og distanserer seg mest mulig fra 1960-tallet, da psykedelika ble omfavnet av mange og brukt i en rekke kontroversielle studier. De fleste kjente til psilocybin-prosjektet drevet av Timothy Leary. Grob beskrev den utbredte narkotikabruken som karakteriserte 60-tallet som «ute av kontroll» og har følgende å si om egen og andres nåværende forskning: «Vi prøver å holde oss under radaren. Vi ønsker å være anti-Leary.» Halpern var enig. "Vi er seriøse, edru forskere," fortalte han.

​

Sakudas terminale diagnose, kombinert med hennes tidligere gode helse, gjorde henne til et ideelt subjekt for Grobs studie. Fra januar 2005 ga Grob og hans forskerteam Sakuda forskjellige psykologiske tester, inkludert Beck Depression Inventory og Stai-Y angstskalaen for å etablere grunnleggende mål for Sakudas psykologiske tilstand, samt for å utelukke alvorlig psykiatrisk sykdom. "Vi ønsket psykisk friske mennesker," sier Grob, "mennesker hvis depresjoner og angst ikke er et resultat av psykisk sykdom", men snarere et svar på en dødelig sykdom.

​

Sakuda skulle delta i to økter, én med psilocybin og én med niacin, en aktiv placebo som kan forårsake rødme i ansiktet. Studien var dobbeltblindet, noe som gjorde at verken forskerne eller forsøkspersonene visste hva som var i kapslene som ble administrert. På dagen for sin første sesjon ble Sakuda ført inn i et rom som forskerne hadde innredet med myke stoffer og friske blomster for å skape et beroligende miljø i en ellers kald sykehussetting. Sakuda svelget en kapsel og la seg tilbake på sengen for å vente. Grob hadde invitert henne til å ta med seg gjenstander hjemmefra som hadde spesiell betydning. "Disse gjenstandene personliggjør sesjonsrommet, og får ofte pasienten til å tenke på sine kjære eller på viktige livshendelser," sier Roland Griffiths fra Johns Hopkins. Litt klønete sagt, sier Halpern, er tanken at ved hjelp av psykedelika kan du komme til å se dette objektet i et annet lys. Det kan hjelpe til med å bringe tilbake minner, det fremmer introspeksjon og det kan være en prøvestein, en jording.»

​

Sakuda tok med seg bilder av sine kjære. Hun holdt dem i hendene mens hun la seg tilbake på sengen. Ved sin side hadde hun Grob og en forskningsassistent, som begge ble hos forsøkspersonene i den seks til syv timer lange økten. Sakuda visste at det ville bli satt av tid i dagene og ukene etterpå, for å bearbeide det som ville skjedde i rommet. Svarte øyenskygger ble plassert over Sakudas ansikt, og hun ble oppmuntret til å fokusere innover. Hun fikk hodetelefoner der det ble spilt lyd av elver som bruser, stakkatoer og dyp tromming. Hver time sjekket Grob og staben om alt var ok. De målte også blodtrykket hennes. På ett tidspunkt observerte Grob at Sakuda, med øyenskyggene fortsatt drapert over ansiktet, begynte å gråte. Sakuda fortalte senere Grob at tårene kom fra en intens, empatisk forståelse av hva ektefellen Norbert kom til å føle når hun døde. 

​

Arven etter Stanislav Grof

Grobs oppsett – øyeskyggene, gjenstandene, den mystiske musikken, blomsteraromaene og de myke stoffene – ble alt hentet fra Stanislav Grof, en psykiater født i Praha og selve faren til studiet av psykedelisk medisin for døende. På midten av 60-tallet - før ord som "syre", "bong" og "deadhead" forvandlet det amerikanske landskapet, i en tid da psykedelika ikke var ulovlig fordi folk flest ikke visste hva det var - Grof begynte å gi stoffet til kreftpasienter ved Spring Grove State Hospital nær Baltimore, der han dokumenterte effektene.

​

Grof førte inngående notater om de utallige psykedeliske øktene, og i artikler og i bøker basert på disse sesjonene beskrev han kreftpasienter knekt av frykt, som under påvirkning av LSD eller DPT opplevde lindring fra frykten for å dø – og ikke bare under de psykedeliske øktene, men i uker og måneder etterpå. Grof fortsatte undersøkelsene av hvordan psykedelika kan hjelpe døende helt til kulturen innhentet ham - de nådeløse amerikanske antinarkotikalovene. (Richard Nixon kalte Timothy Leary for «den farligste mannen i Amerika».) Finansieringen av psykedeliske studier forsvant, og Grof vendte oppmerksomheten mot utvikling av alternative metoder for å få tilgang til høyere bevissthetstilstander. Det er først nå, flere tiår senere, at Grob og en håndfull medforskere føler at de kan undersøke Grofs metoder og resultater uten å risikere sitt eget rykte.

​

Virkningen

Norbert Litzinger husker at han hentet sin kone fra legesenteret etter den første sesjonen, og så at den tidligere dypt bedrøvede kvinnen nå «glødet fra innsiden og ut». Før Pam Sakuda døde, beskrev hun psilocybinopplevelsen på video: «Jeg kjente denne klumpen av følelser velte opp . . . nesten som en enhet,” sa Sakuda mens hun snakket rett inn i kameraet. «Jeg begynte å gråte... Alt var konsentrert og kom veltende, og så ... det begynte å forsvinne, og jeg begynte å se annerledes på det... Jeg begynte å innse at all denne negative frykten og skyldfølelsen var en slik hindring... å få mest mulig ut av og nyte den friske tiden jeg har igjen.» Sakuda fortsatte med å forklare at hun, under påvirkning av psilocybinen, kom til en veldig dypgående forståelse av at nået var en gave, og at dette nået var hennes.

​

To uker etter Sakudas psilocybin-økt, gikk Grob gjennom depresjons- og angstvurderingene på nytt. Alt i alt fant han at forsøkspersonenes score én og tre måneder etter behandling «demonstrerte en vedvarende reduksjon i angst». (publisert i The Archives of General Psychiatry). De fant også at forsøkspersonenes score på Beck Depression Inventory falt betydelig ved seks måneders oppfølging. "Dosen psilocybin vi ga forsøkspersonene var relativt lav sammenlignet med dosene i Stanislav Grofs studier," fortalte Grob meg. "Likevel, og selv med denne beskjedne dosen, ser det ut til at stoffet kan lindre angsten og frykten for å dø."

​

Lauri Reamer er en 48 år gammel leukemioverlevende. Før leukemien var hun anestesilege, og en engasjert agnostiker som trodde på «gyldighet» og «pålitelighet», den vitenskapelige metodens vei til sannhet. Reamer husker morgenen da alt dette endret seg, da hun, helt utmattet, slo benet mot et rekkverk og så et blåmerke dukke opp på den bleke huden sin; det var da hun visste at noe var fryktelig galt. Etter det kom diagnosen, benmargsbiopsiene, den forferdelige vandringen mot en bedring som i beste fall var foreløpig. "Jeg trodde jeg kom til å dø," fortalte Reamer meg.

​

Reamer kom seg gjennom leukemien - eller rettere sagt, gikk i remisjon - men sykdommen og de brutale beinmargsbehandlingene hun gjennomgikk etterlot dype, mentale arr: en dyp frykt for at kreften skulle komme tilbake gjorde det vanskelig å føle livsglede. Sykdommen lå på lur rundt hvert hjørne, og ventet på å hente henne bort. "Da jeg var nær døden, var jeg ikke så redd for det," sa Reamer, "men når jeg først gikk i remisjon, vel, da hadde jeg intens frykt og angst for tilbakefall og død."

​

Det var midt i denne frykten at Reamer en dag i mai 2010 fikk vite om Griffiths studie ved Johns Hopkins. I årevis hadde Griffiths studert effekten av psilocybin på friske frivillige. Han ønsket å se om bestemte doser av stoffet kunne indusere mystiske tilstander som ligner på slike som forekommer spontant: tenk på Jeanne d'Arc, eller Paulus på veien til Damaskus. Griffiths sier at han og forskerteamet hans fant et ideelt doseringsnivå: 20 til 30 milligram psilocybin - noe som ikke bare pålitelig stimulerte til "mystisk innsikt", men også fremkalte "vedvarende positive endringer i holdning, humør og atferd" hos de frivillige. Nærmere bestemt, da Griffiths ledet en psykologisk test kalt "Death Transcendance Scale" ved 1- og 14-måneders oppfølging, så han forsøkspersoners score øke på utsagn som "døden er ikke bare en slutt, men del av en prosess" og "min død avslutter ikke min personlige eksistens."

​

"Etter transcendente opplevelser har folk ofte mye mindre frykt for døden," sier Griffiths. Fjorten måneder etter å ha deltatt i en psilocybinstudie som ble publisert i The Journal of Psychopharmacology i fjor, sa 94 prosent av forsøkspersonene at det var en av de fem mest meningsfulle opplevelsene i livet deres; 39 prosent sa at det var den mest meningsfulle opplevelsen. Han lurte på om han kunne se de samme holdningsendringene hos terminalt syke pasienter, og designet en studie som ga forsøkspersoner en høy dose psilocybin (høyere enn Grob hadde gitt) i én økt, samt en dose som varierte fra individ til individ i en økt nummer to. Siden studien fortsatt pågikk, ønsket ikke Griffiths å diskutere de nøyaktige mengdene av stoffet som ble gitt. 

​

I slutten av september 2010 tok Lauri Reamer sin første dose psilocybin. "Jeg gråt stort sett bare gjennom den økten," sier hun. Tre uker senere dro hun tilbake til Johns Hopkins for sin andre dose. Hun husker et nydelig rom med en stor plysjsofa. Griffiths gikk inn og ønsket henne lykke til. Reamer hadde bilder av barna sine, samt gjenstander som minnet henne om hennes nylig avdøde far. Etter å ha svelget psilocybinkapselen satt Reamer sammen med to studiekoordinatorer og så på gjenstandene. Mens hun ventet på at stoffet skulle begynne å virke, snakket hun om hva hver enkelt gjenstand betød for henne. "- Og så skjedde det," fortalte hun meg. «Jeg satt først opp på sofaen og snakket om min datters babyteppe, som jeg hadde tatt med meg, og så la jeg meg ned på ryggen. Lysene ble dempet. Jeg fikk mørke øyenskygger. De satte på meg hodetelefoner, og musikk begynte å strømme inn i ørene mine. Litt mørk opera. Litt kormusikk. Litt mystisk musikk. Det fantes også en skål med druer tilgjengelig; det var store saftige druer, sier Reamer, og hun husker søtheten og friskheten, samt de små frøene.

​

Da stoffet begynte å virke, lå Reamer og fløt med musikkens bevegelser. Reamer fortalte at sinnet hennes ble som en rekke av rom, og hun kunne gå inn og ut av rommene med bemerkelsesverdig letthet. I det ene rommet var sorgen far hennes følte da Reamer fikk leukemi. I et annet rom var morens sorg, og i et annet, barnas. I enda et rom fant hun farens erfaringer fra det å oppdra henne. «Jeg var i stand til å se ting gjennom øynene hans, min mors og gjennom mine barns; Jeg kunne se hvordan det hadde vært for dem da jeg var så syk.»

​

Reamer tok psilocybinet rundt kl. 09.00, og effekten varte til rundt kl. 16.00. Den natten sov hun bedre enn på lenge. Mørket sluttet til slutt å skremme henne, og hun var villig til å gå under, ikke fordi hun visste at hun ville komme opp igjen, men fordi "under" ikke var like skremmende. Akkurat hvorfor redselen for å dø hadde avtatt er vanskelig å forklare: "Jeg har nå en tydelig følelse av at det er så mye mer," sier hun, "så mange forskjellige tilstander. Jeg har følelsen av at døden ikke er slutten, men bare en del av en prosess, en måte å bevege seg inn i en annen sfære, en annen måte å være til på.»

​

Etter Reamers psilocybinopplevelse skilte hun seg fra mannen sin. Til slutt sluttet hun også å praktisere medisin. Hun begynte å meditere regelmessig, og hun kjøpte et hus. "Jeg leste et sted at med min type leukemi, selv om jeg forblir i remisjon, er det meste jeg har igjen 15 eller 20 år. Så dét er min realitet. Men etter at jeg dør, vel, kan det komme en neste fase. Jeg tror det nå."

 

Forskere erkjenner at det ikke er klart hvordan psilocybin reduserer en persons angst for døden, ikke bare under reisen, men i uker og måneder etterpå. "Det er litt av et mysterium," sier Grob. "Jeg har egentlig ikke noe definitivt svar på hvorfor stoffet lindrer dødsangsten, men vi vet at fra uminnelige tider har individer som har transformative, åndelige opplevelser fått et helt annet syn på seg selv og verden rundt seg, med det til følge at de blir i stand til å håndtere sine egen død annerledes.»

​