Psykedelika som døråpner for personlig og samfunnsmessig vekst
Psykedelika er for mange omgitt av både mystikk og myter, enten det er snakk om LSD eller soppene i slekten psilocybe, såkalte «magic mushrooms». Noe av grunnen er at virkningene avviker ganske markant fra det man kan oppleve med andre stoffer – og ikke minst fra det vi opplever i vår vanlige hverdagsbevissthet. Dette kan være ganske krevende å forholde seg til både for vitenskapen og oss som såkalt moderne mennesker. Erfaringene folk gjør seg under påvirkning av psykedelika bryter nemlig med mange av forestillingene vi har om oss selv, om hva bevissthet er og om selve virkelighetens natur og struktur. Dette kan være ganske så provoserende, da samtiden vår er så «vitenskapeliggjort» i sin tenkning omkring disse spørsmålene at det knapt finnes rom for andre fortellinger om hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvordan alle ting henger sammen enn de historiene vitenskapen tilbyr.
Ikke noe galt med vitenskapen i seg selv, men nettopp på grunn av suksessen vitenskap og teknologi har med å forutsi, skape, helbrede og generelt stille opp virkeligheten i et mer objektivt korrekt bilde enn det noen annen trosretning noensinne har gjort, blindes vi lett for at det å være menneske i seg selv stort sett nettopp ikke handler om de forhold vitenskapen så kløktig utforsker.
Mayas slør
Det å ta psykedelika kan oppleves som å dra vekk sløret mellom vårt daglige, begrensede jeg, og våre dypere lag som fortsatt står i full kontakt med de urgamle kreftene som driver og binder menneskene sammen i det ofte uforståelige dramaet vi erfarer som livet. - Mens sansene våre vanligvis forholder seg mest til den fysiske verdens «utside» – av den enkle grunn at vi trenger et brukbart orienteringsapparat for å kunne fungere og overleve her – åpner sansene seg under påvirkning av psykedelika for det egentlige innholdet i den menneskelige tilværelse: Vi ser, hører og føler motgang, medgang, seier og nederlag, redsel og skam, kjærlighet og glede – samt innhold og kvalitet på dine viktigste relasjoner, og hva som har ledet fram til situasjonen du er i her og nå. - For ikke å snakke om den kosmiske dansen der de maskuline og feminine aspektene ved den evig pågående skapelsesakten beveger seg i rytmer så uutholdelig vakre at den mest forherdete realist vil kunne bryte sammen i gledesgråt. Flere beskriver opplevelsen som en av de mest signifikante og meningfulle de har hatt i hele sitt liv. Og dette er bare det første nivået.
Ved større doser eller gjentatte «tripper» beskrives ut av kroppen-opplevelser, minner fra egen fødsel eller tidligere liv, møter med gudeskikkelser fra kjente og ukjente kulturer eller intuitiv forståelse for kjente og ukjente arketypiske symboler. Interessant nok er det veldig sjelden det beskrives kontakt med den monoteistiske Gud eller den bibelske Jesus. Isteden opplever flere innsikt i dype hemmeligheter om universet og åndeverdenen, eller sammensmeltning med sjelen til folkegrupper eller dyr, med objekter eller til og med fullstendig sammensmeltning med og oppløsning i selve verdensaltet. I sistnevnte tilfelle opplever «den reisende» å ikke lenger å ha verken kroppslig form eller personlig identitet: Stikk motsatt fra dagliglivet er det nå våre vanlige omgivelser som er utilgjengelige – inkludert vår egen kropp og psyke.
Alle disse opplevelsene peker mot en virkelighet der mennesket ikke primært kan defineres av sin fysiske form og skikkelse, men heller må forstås som deltager i en uendelig kompleks virkelighet bestående først og fremst av bevissthetsenergi, og der alt det andre – det vi vanligvis kaster blikket på i det daglige – er mer som kulisser å regne. Vi kunne også kalle det et fortettet lag av materie utenpå den egentlig levende, undeliggende energien. Disse kulissene, med sine absolutt vakre og interessante uttrykk, er naturligvis nødvendige rammer for de jordiske kapitler i det menneskelige drama, hvis begynnelse og slutt strekker seg mot tidshorisonter vi ikke engang kan begynne å fatte med hjernens tankeevne. Vitenskapelige studier som begrenser seg til denne delen av virkeligheten eller disse kulissene kan dermed aldri svare på de virkelig store spørsmålene som alltid har ridd menneskeheten, samme hvor interessante og nyttige slike studier er. Her har vi mer tro på veien gått opp av folk som Stanislav Grof, som med et forbilledlig åpent sinn studerte og kategoriserte tusenvis av LSD-sesjoner både med det formål å hjelpe pasientene og å kartlegge «realms of the human unconsciuos», som også er navnet på en av bøkene hans (les mer om denne og andre bøker her >>)
Psykedelisk terapi for menneskeheten?
Grof med flere har vist at psykedelika har stort potensiale til å frigjøre mennesker fra inngrodde forestillinger, begrensende trossystemer eller traumatiske liverfaringer. Slik kan stoffene bidra til dyp helbredelse av individet, samt til et kollektivt løft av menneskeånden som sådan. Nyere studier har for eksempel vist at døende mennesker har stor nytte av stoffene ved at angsten for døden reduseres eller forsvinner helt. Andre studier viser at deprimerte har bedre effekt av en eneste dose enn det de får av tradisjonelle, stemningsregulerende midler inntatt daglig, og også psykedelikastøttet behandling av avhengighet viser lovende resultater – noe som naturligvis kan framstå som paradoksalt for personer uten kjennskap til feltet.
Psykedeliske stoffer har vært brukt i tusener av år av sjamaner og andre «vise» – og ved visse anledninger også av større menneskemasser. Heller enn dagens kategoriske lovgivning har nok bruken i tidligere tider vært regulert mer av kollektive oppfatninger om hva som er hellig eller tabu, og ved hvilke anledninger det var riktig eller nyttig å hensette seg i ikke-ordinære bevissthetstilstander. Fravær av formelt lovverk betyr på ingen måte fravær av regulering: Sosiale sanksjoner svir vanligvis mer enn en bot på noen tusenlapper.
Samtidig som vi kanskje ikke umiddelbart ville stemme for «psykedelisk frislipp», tenker vi at stoffene må være tilgjengelige både for forskning og terapi, samt også for voksne individer som kan ta informerte og bevisste valg. Det er for eksempel litt av et paradoks at man som 19-åring og med staten som oppdragsgiver kan dra til fjerne strøk og delta i krigshandlinger der man i verste fall blir skutt i filler, men ikke lovlig kan plukke fleinsopp fra bakken for å spise den. Alt henger sjelden sammen innad i en og samme kultur – uavhengig av hvor allment akseptert de gjeldende reguleringene er. Grunnen er naturligvis at vi fortsatt har en relativt uutviklet kultur, at samfunnet rett og slett er ganske pubertalt.
Noe av baksiden ved å leve i et slikt pubertalt samfunn, er at alt avflates og tilpasses et minste felles multiplum av interesser, behov, evner og forestillinger, mens de som har andre interesser hindres, holdes tilbake og til og med straffes for det de mener er bra for dem selv. I Jonas Gahr Støres ord om helt andre temaer: «Vi forbyr det som er farlig». Han kunne like gjerne ha tilføyet «det vi ikke liker, og det vi ikke forstår». For hvem i all verden er Arbeiderpartiet eller Jonas Gahr Støre til å avgjøre hva som er godt eller farlig for akkurat meg?
Ja, vi er nok alle like på den måten at vi deler de samme grunnleggende og likevel ganske så overflatiske behovene for mat og drikke, trygghet i hus, hjem og økonomi – men et sted langt inni i oss roterer vår dypt individuelle måte å koble oss på de evige og universelle kreftene som utgjør grunnen for våre egentlige behov. Ikke et eneste parti eller noen ideologi her i verden kan fatte, favne eller fasilitere oppfyllelsen av disse behovene. På sitt beste har i hvert fall religionene forsøkt på noe slikt, men har i de fleste tilfelle forfalt til elitistiske verktøy for kontroll av andre mennesker; Verktøy for å hindre at den jevne mann og kvinner får tilgang til ekte, åndelig kunnskap – og til og med til materielle goder.
Frihet og individuering
Når det gjelder å få svar på hva som faktisk er godt for et menneske, finnes nok mer å hente i gamle skrifter enn i flosklene våre dagers ledere lirer av seg. Samtidig er det en stor fordel å leve med de mulighetene moderne vitenskap, teknologi og frihet fra prester, imamer eller andre «skriftlærde» gir oss. Det menneskelige individs utviklingshistorie kan nemlig forstås som veien fra en relativt ubevisst del av klanen eller stammens gruppesjel, til en fremtidig, tenkt tilstand der vi nesten kan sies å bli våre egne «guder». Vi er ikke der ennå, for å si det sånn. Som antydet over, kan vi heller påstå at menneskeslekten befinner seg i puberteten hva samfunnsmessig, psykologisk og åndelig utviklingsnivå angår: Vi er fortsatt midt i et opprør der vi hevder vår såkalte individualitet, som når vi kikker nærmere på den innebærer lite annet enn å springe fra ett ytterpunkt til et annet, og der det å tilhøre gruppen med de «korrekte» meningene oppleves som så tvingende at dette faktum må benektes på det sterkeste for at ikke frykten for å være et ubetydelig null skal overvelde oss totalt.
Hvordan vi ønsker å regulere eller ikke regulere ulike stoffer har også med hva vi mener staten skal være og gjøre for oss. Er den en utvidet morsskikkelse som skal sørge for at ingenting vondt tilkommer oss, eller skal den gripe langt mindre inn i livene våre? - Og er menneskets psyke det siste området som venter på å unnslippe denne kontrollen? Finnes det en dyp frykt for hva som ville skje med de bestående sannheter og maktstrukturer hvis enhver skulle kunne oppdage sin egen sannhet i et landskap som bryter så radikalt med den teknisk-instrumentelle måten de fleste av oss lever livene våre? Richard Nixon og håndlangerne hans inkarnerte denne frykten da de nærmest i panikk ble vitne til hvordan horder av unge mennesker med psykedeliske erfaringer ikke lenger passivt lot seg innrullere i militærmaskineriet, men tvert imot gjorde opprør mot USA's brutale krigføring i Vietnam. Noe slikt hadde vært utenkelig bare noen år tidligere.
Alkohol, koffein, kokain, amfetamin, sovepiller og andre reseptbelagte medisiner folk bruker store mengder av bidrar til å opprettholde denne tilstanden, mens psykedelika på sitt beste kan representere et brudd med alt dette – med vår ihuga fornektelse av at mennesket er noe mer enn en kløktig ape. Kanskje er psykedelika jordens gave til menneskeheten – en gave som kan bidra til å bevisstgjøre og løfte oss ut av dødvannet av pubertale impulser, men det er også en gave vi bør forvalte med stor klokskap og edruelighet.
Anna Marie Høifødt og rusforsker Willy Pedersen har studert Oslo-folks bruk av psykedelika for personlig vekst. De mener det kan være misvisende å kalle psykedeliske stoffer for rusmidler, og at de kan bidra til personlig vekst.
Evidence indicates that psychedelic use is associated with pro-social, personal growth benefits including increased nature relatedness, potentiating conflict resolution and sustaining compassion. Indigenous communities around the globe have used psychedelics in spiritual ceremony and healing for millennia.
Følelsen av å miste seg selv er helt jævlig, men også nødvendig. Det er den som gir deg de dype innsiktene, ifølge brukere av de ulovlige stoffene LSD og fleinsopp.
Forskningsmagasinet Apollon, 9.3.2021
Dette sier psykolog Stian Hyman Berg: De siste årene har det gjenoppstått en enorm interesse for psykedelika. Det forskes på terapeutisk bruk og det snakkes om i bøker, media, tidsskrifter og podcaster. Samtidig har stadig flere på mitt kontor tatt opp erfaringer med psykedelika. Jeg synes det er fint at man kan ta opp det man vil med en psykolog. Mange vegrer seg imidlertid litt for å snakke om dette fordi de enten er redde for at psykologen vil dømme dem eller at psykologen kan være pliktig til å melde dette til myndighetene. Jeg ønsker at mine pasienter ikke skal føle seg dømt eller forskjellsbehandlet for at de tar ukonvensjonelle valg i sitt liv, uavhengig av hva det innebærer. Dersom man tar opp bruk av rusmidler i møte med meg, vil jeg ikke melde dette til noen myndighet så lenge det ikke foreligger en åpenbar risiko for noens liv. Det skal føles trygt å snakke om rusbruk med psykologen sin.
Hva er psykedelika?
Psykedelika er kjemiske substanser fra naturen eller laboratoriet, som påvirker sentralnervesystemet på karakteristiske måter. De vanligste eksemplene på psykedelika er psilocybin (finnes i sopp og trøfler), lysergsyredietylamid-25 (LSD) og meskalin (finnes i kaktus). Disse tre gruppene er svært like både kjemisk og i deres effekt på nervesystemet, derfor kalles de ofte "klassiske psykedelika". I tillegg har det oppstått mye interesse rundt andre typer psykedelika, som Dimetyltriptamin (DMT), som blant annet finnes i det sjamanske brygget "Ayahuasca", som tradisjonelt brukes i Amazonas. I Norge tilbys ketamin-assistert terapi, og selv om ketamin ikke er et psykedelika per se, er det klare likheter i måten det brukes på og oppleves for pasienten. En annen relatert substans som tradisjonelt ikke er blir kalt psykedelika, men som forskes på for bruk sammen med terapi, er MDMA. Felles for alle disse er at de kan virke "åpnende" for bevisstheten og føre til mer tilgang til underliggende mentale prosesser. De endrer radikalt opplevelsen av en selv og ens omgivelser, og dette kan være terapeutisk men det kan også være overveldende og bli veldig vanskelig for noen.
Risiko og skadebegrensning
Det er veldig viktig for meg å understreke at jeg ikke anbefaler noen å prøve ut psykedelika på egen hånd i forbindelse med at man forsøker å få det bedre. Dette er det flere grunner til. For det første begår man en kriminell handling både ved å skaffe seg stoffet og å bruke det i Norge. Utover at man kan bli straffet for dette, påvirker det antakeligvis den mentale rammen for brukeren på en uheldig måte. Det eksisterer også en risiko for at man ikke har det stoffet man tror man har, f.eks. kan man ha plukket feil sopp eller fått et kjemikalie som ligner på LSD eller MDMA, men som ikke er det. Sistnevnte risiko kan reduseres ved å benytte "test-kits" som lar en undersøke innholdet av rusmidler. Brukererfaringer viser at vanskelige opplevelser skjer oftere når man er dårlig forberedt og uten adekvat støtte, f.eks. alene. Dette er rusmidler som har potensielt ekstremt sterk effekt og som kan være vanskelig å dosere riktig, derfor er det viktig at man er godt forberedt og har med seg noen som kan være der edru som hjelp og støtte under opplevelsen. Det er grunn til å tro at de som er spesielt sårbare og ustabile risikerer å bli dårligere av psykedelika gitt under uordnede omstendigheter, uten adekvat forberedelse, støtte og oppfølging i etterkant. Per i dag er det kun ketamin-assistert behandling som tilbys av norske leger og psykologer som oppfyller disse kriteriene. De som er interessert i ketamin-assistert behandling kan finne ut mer om dette hos EmmaSofia og AxonKlinikken. Det er mulig å reise til behandlingsinstitusjoner i utlandet som tilbyr veiledet behandling med psykedelika, bl.a. i Nederland og Latin-Amerika. Disse stedene har imidlertid som regel ikke den samme grad av sikkerhetstiltak og støtte som slik det gjøres i den kliniske forskningen på psykedelisk terapi. F.eks. blir det ofte gitt i en gruppesetting, det kan være ufullstendig utredning og forberedelse på opplevelsen, og varierende tilbud av integrasjon og oppfølging i etterkant. I de fleste land hvor dette forekommer er virksomheten ikke nøye regulert, dvs. at det ikke er tydelige retningslinjer, krav eller lisensiering fra myndighetene for psykedelisk behandling, og kvaliteten på tilbudet kan derfor variere enormt. Ta som et eksempel lovgivningen i Nederland, hvor psykedelisk terapi tilbys under et smutthull i loven. Det fører til at det tilbys både av kliniske psykologer og selvutnevnte healere. Jeg vil anbefale de som vurderer å ta psykedelika i utlandet til å være veldig forsiktige og nøye når de undersøker hvem som tilbyr dette, og at man tenker over risikoen ved å bli syk i utlandet spesielt dersom man reiser alene. Om man likevel har tenkt å prøve ut dette, så sørg for å sette deg godt inn i det og bruk ressurser som tryggtripp.no.
Integrering av psykedeliske opplevelser
Dersom du har hatt opplevelser med psykedelika som du har behov for å prosessere sammen med en profesjonell, så er du velkommen til å ta opp dette med meg. I litteraturen kalles dette ofte for "integrasjon", det refererer til å dele og utforske utfordringer og innsikter som oppstår under psykedeliske opplevelser. Det handler om å skape mening rundt de følelsene, sensasjonene og ideene som man har opplevd, og hvordan dette kan integreres i ens person slik man er i sin vanlige bevissthetstilstand etter opplevelsen. Blant de som forsker på psykedelisk terapi blir integrasjonen i etterkant av opplevelsen vurdert som en viktig del av terapien. I vanlig terapi skjer endring som regel langsomt, og nye tanker, ideer og følelser oppstår både gradvis og plutselig, men kommer i et mer "normalt" tempo for pasienten. I psykedelisk terapi skjer det veldig mye veldig fort, og mange kan derfor raskt undertrykke de innsiktene og følelsene man har kjent på, fordi det er vanskelig å holde oppe i bevisstheten. Hvis man får hjelp med å integrere disse kan man potensielt få mer positiv og varig effekt av psykedeliske opplevelser. For de som har hatt svært vanskelige opplevelser med psykedelika, kan dette komme av at det som kom opp i bevisstheten var så vanskelig at opplevelsen ble dominert av frykt. I slike tilfeller kan integrasjon fokusere på å forsøke å bygge opp igjen følelsen av trygghet.
Ressurser:
PDF: Psychedelic Therapy from an Existential Psychological viewpoint: A theoretical analysis
En av de første større studiene på psykedelika i moderne tid ble gjennomført ved Johns Hopkins University på en gruppe pasienter med livstruende kreft. Det ble utført to lignende studier i 2011 og 2014 med 12 deltakere, så målet her var å se om resultatene holdt seg i en større populasjon (56 deltakere). Alle studiene var dobbeltblindet og placebo-kontrollert. Alle deltakerne hadde potensielt livstruende kreftdiagnoser og markante angst- og/eller depresjonsssymptomer. Den ene gruppen fikk en høy dose psilocybin, tilsvarende 3,5 g sopp (P. Cubensis), og placebo-gruppen fikk en lav dose, tilsvarende 0,25 g sopp. Før de tok medisinen hadde de i snitt tre forberedelsesmøter. Det var to terapeuter til stede gjennom hele prosessen og rommet der behandlingen fant sted var et «hjemmekoselig» rom med planter, bilder og en sofa der deltakerne skulle ligge. I etterkant av medisindagen hadde deltakerne i snitt seks integrasjonsmøter, igjen med begge terapeutene til stede.
Resultatene ble målt ved å spørre både deltakerne selv og andre observatører som familie, kolleger og venner. 62% rapporterte at høydoseopplevelsen var blant de fem mest meningsfylte opplevelsene de har hatt i sitt liv, der opplevelser som fødsel av barn, død i nær familie, bryllup og lignende stod på lista. 86 % rapporterte om moderat til høy økning av livskvalitet, et tall som kun sank med 3,5 % i løpet av seks måneder. Ved måling av reduksjon av symptomer for angst og depresjon var resultatene på 52-60 % for høydose-gruppen sammenlignet med 12-16 % for placebo-gruppen.