top of page

Forskning, terapi og menneskelighet

7. nov.
4 min lesing

Mange som tar kontakt med meg om psykedelisk terapi, har lest seg grundig opp på

forskningen. De snakker om nevroplastisitet, serotonin og «default mode network». Noen har også gjort seg opp en formening om dosen de trenger, og hvor mange sesjoner som skal til.

Det er forståelig. Har man slitt lenge og forsøkt mye, er det godt å finne noe som gir håp. Forskningen kan dessuten gjøre det mulig å nærme seg noe man tidligere har avskrevet som farlig eller useriøst.

Likevel er min erfaring at teoretisk kunnskap ikke nødvendigvis gjør oss bedre forberedt på møtet med oss selv. Av og til blir den enda et lag vi må gjennom for å komme nettopp til oss selv.


Et kontrollpanel som ikke er koblet til

Å kjenne navnet på en hjerneregion er noe annet enn å kjenne hva som foregår i en selv. Man kan forklare stressreaksjoner inngående og samtidig være ute av stand til å merke at man er redd. Man kan snakke lenge om nevroplastisitet uten å være særlig villig til å endre noe i sitt eget liv.

I verste fall sitter vi med det vi oppfatter som både instruksjonsmanual og kontrollpanel, uten at noen av delene er koblet til det de skulle hjelpe oss å regulere: oss selv.

Forskningsrapporter er naturligvis ikke verdiløse, verken for terapeuten eller klienten. Men erfaringen åpner alltid noe slikt stoff ikke kan formidle. Det som på papiret handlet om hjernen, blir plutselig personlig, kroppslig og fylt av mening.


Du er ikke et gjennomsnitt

Forskningen er nødvendig. Den kan utfordre både fordommer og overdrevne forventninger, undersøke effekt og avdekke risiko. Men resultatene må leses med blikk for hvem som faktisk deltok, hvilken oppfølging de fikk, og hvor lenge de ble fulgt opp.

Det er ingen garanti for at et behandlingsopplegg som har hjulpet mange i en studie, vil hjelpe akkurat deg. Du kommer med din historie, dine relasjoner, dine forsvar og dine livsbetingelser. Kanskje også med vansker eller medisiner som ville gjort at du ikke fikk delta i studien.

Det betyr ikke at vi skal sette forskningen til side og stole blindt på terapeutens erfaring. Også mine erfaringer bygger på et begrenset og skjevt utvalg. Jeg ser dem som oppsøker meg, og tolker det som skjer gjennom min egen forståelse. Nettopp derfor trenger forskning og praksis å utfordre hverandre.


Hvem skal gjøre jobben?

Et spørsmål som lett forsvinner når vi snakker om behandlingseffekt, er hva arbeidet krever av personen selv.

Det er fullt mulig å ha blitt alvorlig skadet av andre. Familien, en partner eller en tidligere behandler kan ha påført oss problemer vi aldri skulle hatt. Men selv en fullt berettiget anklage er ikke i seg selv en vei videre.

Det kan være dypt urettferdig å måtte ta ansvar for å arbeide seg ut av noe andre har påført oss. Like fullt kan ingen terapeut gjøre hele denne jobben på våre vegne. Vi må på et tidspunkt kunne undersøke forskjellen mellom hvem som har skylden for det som skjedde, og hva vi selv kan ta ansvar for nå.

Dette fritar ikke behandleren for ansvar. Kravet om at klienten skal være villig til å møte seg selv, må følges av en tilsvarende vilje hos behandleren: til å kjenne egne begrensninger, tåle kritikk og erkjenne når rammene man tilbyr, ikke er tilstrekkelige.


Det vanskelige er ikke alltid det riktige

En sterk opplevelse er heller ingen garanti for varig endring. Hva skjer når man kommer hjem? Finnes det noen å snakke med? Er det rom for å bearbeide det som kom opp, og støtte til å gjøre noe med det?

Vanskelige følelser kan inngå i en meningsfull prosess. Og ofte må man gjennom en tid med vanskelige og turbulente følelser etter en psykedelisk sesjon. Likevel må vi være svært forsiktige med å gjøre enhver symptomforverring til tegn på at behandlingen virker. Det kan bli en bekvem forklaring for behandleren, og en farlig felle for klienten. Noen ganger er det også nødvendig å stoppe opp, stabilisere situasjonen eller søke annen hjelp.

For meg er dette noe av kjernen i ansvarlig psykedelisk arbeid: å møte mennesket som faktisk er der. Med kunnskap, men også med vilje til å oppdage at kartet ikke stemmer. Det gjelder både klientens forestillinger om hva behandlingen skal gjøre, og mine egne forventninger til hva som vil hjelpe.

Forskningen kan gi oss et grunnlag for å begynne. Derfra må vi også kunne lytte til det som faktisk skjer. Hva blir tydeligere for personen selv? Hva endrer seg i hverdagen og i relasjonene? Får vedkommende større rom til å leve, eller blir livet stadig mer opptatt av behandling og av alt som angivelig må bearbeides? Også det siste spørsmålet må vi tåle å stille.


Det levde livet

Til syvende og sist skal arbeidet ha verdi i livet personen vender tilbake til. I evnen til å kjenne egne behov, sette nødvendige grenser, være nær andre og håndtere det som fortsatt er vanskelig. Da trenger vi både kunnskapen forskningen gir oss, og ydmykheten som følger av å forstå hvor mye den ennå ikke kan fortelle om akkurat dette mennesket.

Vi lever ikke livene våre på gruppenivå, i laboratoriet eller terapirommet; Hele livet må ikke bli et terapeutisk prosjekt. I all hovedsak skal hverdagen leves uten diagnostiske begreper og terapeutisk språk. Vi må også få være sinte, triste, usikre eller slitne uten straks å skulle undersøke hva det er et symptom på. Få ha en dårlig dag, gjøre noe dumt, le av oss selv og gå videre. Ikke alt trenger å bearbeides, og ikke enhver reaksjon skjuler et problem vi må til bunns i.

Kanskje er noe av det viktigste arbeidet kan gi oss, nettopp friheten til å slippe å arbeide med oss selv hele tiden. Til å bli opptatt av menneskene rundt oss, av noe vi liker å gjøre, eller av livet slik det utspiller seg akkurat nå. Vi trenger ikke være ferdig helbredet eller fullt ut forstå oss selv for å få ta del i det.

Det er i vårt eget liv en endring må få betydning. Også ved at vi ganske enkelt får være et menneske.


 
 
bottom of page